Øke kapasiteten eller redusere sykehusbehovet?

Fortsetter vi trenden fra 1900-tallet med å øke sykehuskapasiteten, ender vi før eller siden med ett kjempestort sykehus i hver landsdel der store deler av befolkningen enten er ansatt eller til behandling eller begge deler. Nye sykdommer og nye reparasjonsmuligheter kommer stadig til – nye behov må hele tiden dekkes. Resten av befolkningen må jobbe helsa av seg for å fø på sykehusbefolkningen.

Ville det være bedre å satse på å holde folk friske? På hundre år kan mye utrettes, vi trenger inspirerende visjoner også på dette felt. Nå er det ingen motsetning mellom reparasjon og forebygging, og vi gjør begge deler allerede. Men dersom vi satte oss et klart og sterkt mål om å redusere behovet for sykehustjenester, ville det gi andre resultater enn slik innretningen er i dag.

Utviklingen av ny teknologi, av forskning og kompetanseoppbygging kan dersom vi ønsker det skyves over mot forebygging. I dag ligger vekten tungt på reparasjonssiden.

Vi slipper aldri helt unna vanskelige dilemmaer i helsesektoren – som hvor mye ressurser det er riktig å bruke på å forlenge livet med noen måneder for dødssyke pasienter. Om ikke annet så vil personalmangel sette grenser, antall personer over 65 år vil dobles i perioden 2000 til 2050. Men mye taler for at vi får mest helse igjen for hver krone ved å gi førsteprioritet til å holde folk friske.

Vi kan forlenge veksten. Vi kan forlenge vekstprosessene enten det nå gjelder sykehus, veier eller noe annet. Vi kan forlenge dem ved å effektivisere, gjøre dem mer miljøvennlige, ved å importere arbeidskraft osv. Men det gir uansett ingen permanent løsning. Ingen fysisk vekstprosess kan vare evig.