Det økonomisk korrekte er visst å skrelle bort alle «unyttigheter» i landet vårt. I møte med tradisjonell økonomisk tenkning må det som ikke kan måles i direkte økonomiske resultater, streve voldsomt for livets rett. Lar vi en økonomi-orientering som kun er opptatt av målbare direkte kostnader og inntekter, uten forståelse for bieffekter samt at små ting kan gjøre den store forskjellen, så er Norge på full fart inn i kostnadseffektivitens og grådighetens smålighetsfelle.

Smålighetsfellen
Smålighetsfellen aktiveres ofte i sterkt lønnsomhetsfokuserte bedrifter; når bedriftseierne skal ha mest mulig ut av minst mulig får vi bedriftslederne som skal ha mest mulig ut av minst mulig, og da får vi også ansatte, underleverandører, kunder som skal ha mest mulig ut av minst mulig. Denne mest mulig ut av minst mulig tankegangen råder ikke bare i bedrifter, men har generelt blitt det økonomiske mantra også på samfunnsnivå i Norge. Med det er vi i ferd med å redusere næringslivet og samfunnslivet fra et felles verdiskapningsprosjekt til en kamp om å karre mest mulig til seg for sin egen del. Men smålighetsfellen stopper ikke med det. Tendensen til å redusere verden til ett sett målbare dimensjoner gjør at vi mister av syne hvordan verden fungerer som en kompleks helhet. Små og store «unyttigheter» som ikke måles er ofte som kan gjøre de store forskjellene totalt sett.

Skapertrang
I mitt doktorgradsarbeid som handler om innovasjon i møtepunktet kunst, kultur og næring kom jeg på sporet av en humanistisk økonomisk tenkning som favner om at «det unyttige» ofte er jordsmonnet for det nyttige både i nåtid og framtid.
Bedriftsgrundere har ofte ikke annet enn skaperglede og usikkerhet som avkastning de første årene. Det som i nåtiden er et dyrt operahus blir kanskje i framtiden byens identitetsbærer og attraksjonskilde. Nyskapende kunstnere, forfatterne og oppfinnere blir ofte sett på som unyttige i sin samtid. De som hver dag gir det ekstra på sine arbeidsplasser gjør det godt å være der, og får helheten til noenlunde å henge sammen. Unyttig aktivitet som lesning, hvile, samvær, lek, turer er bensinstasjonen for et aktivt yrkesliv, uten det går vi tomme. Ånds-og viljes kapital, det vil si trangen til å skape og gi noe uten å få noe igjen akkurat der og da, er selve fundamentet for å kunne skape noe å leve for og av. Men den snevet pengeorienterte økonomien forstår ikke verdien av det unyttige slik som beskrevet i Rolf Jacobsens dikt «Spør igjen»:

Tallrekken ler av oss
og vil forklare alt.
Den har kjever av jern og tenner som det klirre i.
Vi spør og vi spør
Og tallene svarer
Men ikke om fiolinene
Eller om lykken mellom to armer.
Da hoster det på skjermen:
- uklart spørsmål.
Spør igjen

Med helhetskompetanse, det vil si forestillingsevne og sensitivitet for hvordan det nyttige og det unyttige fungerer i en helhet, så spiller man på lag med det hele mennesket, og setter raushetens formeringseffekt i virke. Det kjennetegnes av en ikke-instrumentell raushet, det med et generelt menneskesyn og helhetssyn å gjøre - ting gjøres av lyst og fordi det føles godt og riktig, ikke fordi vi har kalkulert oss fram til at det tjener lommeboken..

Skapertrang
Et eksempel på ånds- og viljeskapital og raushetens formeringseffekt er bedriften Oleana. Oleana ville gjerne investere i verdens vakreste tekstilfabrikk basert på moderne nordisk arkitektur. Eksterne aksjeeiere så kun på kortsiktige profitt. Det endte med rettssak. Oleana-grunderne kjøpte de ut, men mistet dermed muligheten til å gjøre denne investeringen som ville gitt både bedriften og omgivelsene kulturturisme å leve av i tillegg til strikkdesign. En formeringseffekt som vanskelig lar seg beregne på forhånd, hvor man trenger forestillingsevne framfor kalkulator i forhold til hva dette kunne skape på lang sikt.
Det tilsynelatende paradoksale er at virksomheter som investerer i det «unyttige» ofte har den bieffekt at de på lang sikt tjener mer penger enn virksomheter som driver etter tradisjonell profitt-tankegang.

Attraksjonskraft
I tillegg har de en attraksjonskraft i forhold til rekruttering og gjerne lavt sykefravær.. Dette skyldes at disse virksomhetene nyter godt av raushetens formeringseffekt framfor å lide under grådigheten og effektivitetens smålighetsfelle. Samme økonomiske dynamikk virker på samfunnsnivå. Samfunn som anerkjenner at gjennom en balanse mellom det nyttige og det «unyttige» investerer man i kontinuerlig skapende økonomi, framfor en sugerørsøkonomi som mister livskraften når man har sugd ut det som er å suge ut.
Hvorfor står tradisjonell profittorientert og kostnadsfokusert økonomisk tenkning så sterkt i Norge?

Matnyttige nordmenn
Nordmenn alltid vært et matnyttig folkeslag som spesielt i magre tider har vært kreative i å få mye ut av lite. Med slik folkesjel er vi et lett bytte for tradisjonell økonomisk tenkning om å få mest mulig ut av minst mulig. Men det er forskjell på en kreativ nøysomhet, og å få alt billigst mulig og tyne mennesker og omgivelser så mye som råd er.
De økonomiske høyskolene har hovedsakelig undervist i tradisjonell økonomisk teori, selv i «mykere» fag er ofte målet å tjene kapitalen. Refrenget etter en økonomiutdannelse er som oftest «tjener vi penger på det?»
Et viktig spørsmål, men det er viktig å vite at det er ulike måter å tjene penger på.
Med mer kunnskap om ånds- og viljeskapital som drivkraft i økonomi og samfunnsutvikling, kan vi unngå utdanne «sugerørsøkonomer» som er mest opptatt av å tjene penger på det andre har skapt.
Det er et samfunnsansvar å undervise i ulike økonomiske modeller slik at studentene og samfunnet kan velge hvilke økonomiske teorier de vil hentet opp av verktøykassen i møte med livet. Det er i friksjonen mellom ulike perspektiver vi begynner å tenke.
Både mennesker, bedrifter og samfunn trenger en balanse mellom det nyttige og det unyttige, det er i disse forenede motsetninger gode menneskeliv og livskraftige økonomier blir skapt.

Irene Nygårdsvik
Spekulatoriet, USF Verftet, Bergen