På 1800-tallet hadde vi, i likhet med det meste av Europa, et langsiktig kjempeprosjekt med frigjøring og oppbygging av en nasjonalstat med nasjonal identitet, nasjonalt språk, nasjonal kunst, historieskrivning osv. Nasjonalromantikken blomstret. Det hele parallelt med demokratisering. Det var en formidabel dugnad av kunstnere, intellektuelle og politikere.
1900-tallet hadde også sitt 100-årsmål og langsiktige strategier for å nå dem. Det var et materielt knapphetsproblem som skulle løses, det var en langsiktig kamp om fordeling av godene, det var industrialisering og oppbygging av velferdsstaten. Politiske partier ble dannet og utviklet på grunnlag av klassekamp og langsiktige ideologier. Denne bakgrunnen var felles for sosialister, konservative og liberalister.
Norge lyktes over all måte i begge omganger. Hundreårsmålene ble realisert både på 1800- og 1900-tallet – først nasjonalstaten, deretter velferdsstaten. Vi fikk vår nasjonale selvstendighet og vårt demokrati. Ikke minst fikk vi fikk en velstand og en fordeling som Norge med rette kan være stolt av.
Kjempeoppgavene fra 1800- og 1900-tallet er i store trekk løst. Nå virrer vi rundt i målområdet og vet ikke hvor neste etappe går. Politikken er uten langsiktige mål, organisert ut fra tidligere epokers utfordringer.
Visjonære mål er erstattet av et diffust ønske om ”mer av det samme”. Men vi er kommet til et punkt der mer av det samme skaper flere problemer enn det løser. To prosent reell årlig vekst i økonomien er i dag regnet som moderat, men over 100 år fører det til en 7-dobling av boliger, hytter, biler, båter, mat, klær og reiser. Tre prosent vekst gir en 19-dobling. 100 år – et langt menneskeliv – setter ting i perspektiv. Å fjerne den materielle knappheten var åpenbart meningsfullt. Å hope opp velstand er ikke like meningsfullt.
De siste 20-30 årene er det endelig noen som har utforsket lykkens og vellykkethetens psykologi. Mannen med det vanskelige navnet Csikszentmihalyi, og etter hvert mange andre, reiste rundt i verden og spurte hva som var den optimale opplevelsen når folk så tilbake på livet, hva var det som virkelig sto frem som høydepunkter? Til deres store overraskelse fikk de det samme svar på tvers av kulturgrenser, utdannelse osv. Børsmegleren på Wall Street og gjeteren i Himalaya svarte det samme:
Det store i livet er å lykkes med noe vanskelig. Vi vet det jo egentlig, men det er godt å få det dokumentert. Enten vi driver idrett, business, oppdrar barn eller skriver romaner: Den store tilfredsstillelsen ligger i å lykkes med noe vanskelig.
Det er ikke noe galt med nytelse. Men i Norge har vi erfaring nok til å vite at nytelse oftest er kortvarig og dessuten sterkt vanedannende. Vi vet at vi ikke kan fortsette å øke dosene av shopping og underholdning i 100 år til, og vi vet at vi i lengden ikke blir lykkeligere av det.
Lykkeforskningen de senere år har gitt slående klare resultater. På det velstandsnivået den vestlige verden har befunnet seg etter andre verdenskrig, er det ingen sammenheng mellom vekst i reallønn og vekst i lykke.
Inntekt og lykke i USA
Gjennomsnittlig reallønn har steget kraftig, mens prosentandelen som sier de er svært lykkelige har vært tilnærmet konstant. Tilsvarende resultater er funnet ved undersøkelser i Norge.
Det andre hovedpoenget er at økologien setter grenser for forbruksveksten. Fortsatt forbruksvekst i den rike delen av verden i 100 år til er en fysisk umulighet. Problemet er, som de fleste nå har forstått, at naturen over tid ikke lar seg bringe altfor langt ut av balanse. Den retter selv opp ubalansen. Klimaendringer er en av mekanismene den benytter. Naturen fortsetter sin egen dramatiske gang: ørkener, jungler og istider kommer og går over hundretusener av år. De økologiske systemene er selvregulerende, men de er harde i klypa.
Alt tyder på at vi mennesker nå har akselerert en oppvarmingsprosess slik at endringene blir brå og dramatiske. Vi kan komme til å måtte omstille oss svært raskt.
Men det mest sårbare systemet på jorden er ikke naturen, det er økonomien. Finans- og aksjemarkedene er basert på følelsen av tillit. Forsvinner tilliten, kan krakket komme brått og brutalt. Tre, fire klimakatastrofer i rask rekkefølge kan skape panikk. De politiske krisene følger som regel raskt etter de økonomiske.
Dramatiske klimaendringer viser at vi er på vei inn i en ny epoke – og det er ikke nok å skifte teknologi for å begrense klimakatastrofen. Vi har ikke et CO2 problem, vi har et samfunnsproblem med et CO2 symptom. Uansett teknologi kan vi ikke fortsette forbruksveksten i 100 år til. Det er nødvendig med en overgang fra kvantitativ vekst til kvalitativ vekst. Dessuten må vi øke robustheten for å møte en klimatisk, økonomisk og politisk turbulent fremtid.
Tiden er inne til å stake ut målene for neste etappe. Vi er nødt til det for vår egen del, og verden må kunne forvente at Norge, som det kanskje mest privilegerte av alle land, går foran. Men hvordan gjør vi det?
Vi må endre tenkemåte for å endre handlemåte. Den viktigste endringen er å tenke mer langsiktig. Når vi derfor utvider perspektivet til 100 år, endrer hele bildet seg på to avgjørende måter:
• For det første vil vi kunne se de langsiktige konsekvensene av kortsiktige mål som fortsatt kvantitativ forbruksvekst.
• For det andre ser vi begrensningene i snever sektor- og fagtenkning. Det som i et korttidsperspektiv fortoner seg som stort og viktig får i et 100-års perspektiv karakter av tunnelsyn, av små isolerte synspunkter.
100 år er ikke så langt frem som det kan høres, men det er langt nok til å gi rom for nødvendige og konkrete løsninger. Samtidig er det så langt frem at dagens politiske stridstemaer blir uaktuelle. Politiske partier, konstellasjoner og interessegrupper kan være endret både en og to ganger underveis. Derfor står vi fritt til sammen å finne ut av hva vi egentlig ønsker å oppnå, hva slags samfunn vi vil gi videre til våre barn og barnebarn.
Innenfor et langsiktig perspektiv er det naturlig å tenke tverrsektorielt og tverrfaglig. Gjennomfører vi den øvelsen blir vi til slutt stående med to hovedelementer: Det humane og det økologiske, mennesket og samspillet med naturen.
Med det humane element mener vi
å dyrke frem det beste i menneskene og i samspillet mellom dem .
Spørsmålene som melder seg er mange: Dyrker vi frem det beste i dag?
Hva har den omfattende forskningen de siste 20 årene lært oss om hvordan det kan gjøres? Hvilke mål kan vi samle oss om på dette felt for de neste 100 år?
Hvilke bestillinger skal vi gi til forskere, kunstnere og politiske ledere?
Med det økologiske element mener vi
å kultivere naturen på en bærekraftig måte .
Vi vet at det krever en eller annen form for kretsløpssystem hvorav noen kretsløp er lokale, noen regionale og noen globale. Noen kretsløp er raske, andre langsomme. Dette gjelder jorden selv og jordens organismer og andre omløpssystemer. Det gjelder også matvarer, maskiner og alt annet vi mennesker produserer og forbruker. Hvordan kan vi på beste måte organisere kretsløpene i fremtiden?
Hvilke mål kan vi samle oss om på dette felt for de neste 100 år?
Hvilke bestillinger skal vi gi til forskere, ingeniører, økonomer og politiske ledere?
Når dette er gjennomtenkt, kan vi drøfte hvilke endringer i det politiske systemet som må til for at disse bestillingene kan effektueres:
På 1800-tallet utviklet vi i Europa nasjonalfølelse med samhold og identitet i de enkelte land. Skal vi på 2000-tallet på samme måte utvikle en globalfølelse med kjærlighet til og ansvar for planeten vi alle bor på?
De politiske partiene har stort sett sitt utgangspunkt i ideologier og klassemotsetninger fra 1800-tallet. Er de egnet til å løse fremtidens utfordringer?
Hva slags politiske ledere trenger vi?
Den store utfordringen ved å sette 100-årsmål denne gangen er at vi står foran atskillig mer grunnleggende endringer enn for 100 år siden. Vi står overfor helt nye problemstillinger. Det krever nye måter å tenke og reagere på. Vi må finne nye måter å organisere både tanker og virksomheter på.
Det er en stor utfordring, men det kan også være en fordel at mange av de gamle motsetningene vi har så vanskelig for å komme ut av, blir irrelevante i det nye perspektivet.
Det er en krevende utfordring også fordi vi i dag har det så godt. Å skulle legge om kursen, sette nye mål og finne nye veier å gå midt oppe i den store vellykketheten, er en prøve knapt noe folk har bestått før oss. Det krever våkenhet å reagere i tide. Samtidig er det meget tilfredsstillende å lykkes med noe vanskelig.
Skal vi få slik forandring på samfunnsnivå i et demokrati, krever det at det vi kunne kalle ”den opplyste allmennhet” oppfatter behovet og stiller krav om en slik endring. Et klart og tydelig krav som opprettholdes over tid.
Hard konkurranse mellom massemediene har ført til raskt økende dramatisering og skifte av nyhetsbilder. Klimakatastrofer er kanskje det eneste som over lengre tid kan klare å holde medienes fokus på langsiktige og kompliserte spørsmål. Men i tillegg til en kriseforståelse, må det igangsettes et bredt og samlende arbeide om langsiktige mål og løsninger. 100-årsmålene er ment å dra i gang et slikt arbeide i Norge.