Et nytt kulturtrinn

Objektivt og biologisk så har vi alle en kropp; vi er et synlig fenomen som kan bevege seg rundt og utføre handlinger. Men vi henger ikke i løse lufta, vi befinner oss i et ytre miljø bestående av natur og menneskeskapte systemer og strukturer, et samfunn. Har vi glemt noe nå? Ja, vi har glemt vår subjektive innside! Vår psykologi, tanker, følelser og bevissthet. Ikke nok med det, vi har også en felles innside, en kultur; språk, normer, historie, verdenssyn, ting som gjør at vi kan forstå hverandre og ha en felles identitet.

Disse aspektene av tilværelsen kan enkelt oppsummeres i en figur som deles i to akser: individ og kollektiv, og indre og ytre (Figur 1). Vi får da 4 dimensjoner som vår tilværelse kan deles inn i. Og det er viktig å ha med seg denne helheten når man skal tenke fremover og sette seg 100årsmål. Helhet er dessuten et nøkkelord når man snakker om vårt neste utiklingstrinn. Materialismen har vært preget av rasjonell tenkning, reduksjonisme og sektortenkning. Vi har ikke noe overblikk og klarer ikke å se sammenhenger eller ta mange perspektiver på en gang, ikke minst fordi vi i stor grad har neglisjert innsiden av tilværelsen. Men dette vil endre seg på vårt neste utviklingstrinn, som vil preges av forståelse av vår innside og en større evne til å se sammenhenger.

Figur 1. Ulike dimensjoner av vår tilværelse.

Disse 4 dimensjonene er ikke statiske, de er aspekter av vår tilværelse som hele tiden utvikler seg. Uansett hvor vi setter fokus så vil vi se et fenomen i utvikling: Det fysiske universets utvikling fra Big Bang til komplekse biologiske organismer. Et barns psykologisk og biologiske utvikling. Historisk samfunnsutvikling fra lokal stammesamfunn til globalt informasjonssamfunn. Ens egen utvikling av dypere innsikter og evne til innlevelse. Utvikling er et av særpregene ved vårt Kosmos. Og utvikling har jo vært spesielt tydelig i vår levetid hvor vi, i Vesten, trolig har hatt en raskere utvikling enn noensinne. Men har dette vært en balansert utvikling? Hva er det egentlig som har utviklet seg? Alle dimensjonene av vår tilværelse har nok hatt en viss utvikling, men det er særlig i den ytre verden at utviklingen har gått raskt. Fra jordbrukssamfunn via industrisamfunn til informasjonssamfunn på knapt 100 år; Forbedret helse, økt levealder og større rikdom for nasjonens innbyggere. Alt kvantitativ utvikling. Men hva med vårt indre? Hva med kvalitativ utvikling? Er vi blitt visere? Er vi blitt bedre medmennesker. Oppleves tilværelsen som meningsfylt? Hvordan forholder vårt samfunn seg til vårt indre, vår bevissthet? Vårt indre univers har vært lite vektlagt, til og med ignorert. Vår bevissthet er jo ikke noe annet enn et epifenomen forårsaket av biokjemiske reaksjoner i hjernen.

Fremtidens mennesker vil naturlig balansere tilværelsens ulike dimensjoner. Indre utvikling vil være like viktig som ytre. Og med det fokus vi har hatt på ytre utvikling er det nå på tide å sette fokus på vårt indre. Hvor er vi egentlig på vei når det gjelder indre utvikling? Det kan være nyttig å se litt på hvordan kulturell utvikling har foregått igjennom historien. Den amerikanske psykologen Clare Graves laget en modell for psykologisk og kulturell utvikling. Han så får seg at kulturell utvikling skjer gjennom en rekke bevissthetsstadier med økende kompleksitet; fra primitive stammesamfunn via tradisjonelle samfunn til dagens moderne samfunn (se Figur 2).

Et kjennetegn med denne utvikling er at den alternerer mellom fokus på det individuelle og det kollektive. Hvis vi begynner nederst i Figur 2 med stammesamfunn er fokuset på stammen eller gruppen. Det er et stadium preget av overtro og magisk tenkning. Hvis slike samfunn har gode kår vil de etter hvert få en økende befolkning, noe som vil bringe dem i konflikt med nabostammer. Et nytt stadium oppstår som er mer individ fokusert og aggressivt. I denne krigerkulturen er livet kaotisk og brutalt. Tradisjonell bevissthet innfører lov, orden, organisering og skriftspråk. Fokus er igjen på fellesskapet og en felles samlende religion er vanlig. Dette stadiet ble avløst av moderne rasjonell tankegang og objektivvisering av den ytre verden. Her i Vesten oppstod Modernismen for 350 år siden med Descartes; vi fikk moderne vitenskap og den industrielle revolusjon.

Vårt siste kulturtrinn, Postmodernismen, oppstod for omtrent 40 år siden som en motvekt til alle problemene som Modernismen også etter hvert frembrakte. Stikkord for dette tankesettet er følelser og myke verdier, Nei til atomvåpen, anti-hierarki, miljøbevegelsen, feminisme, pluralisme og kulturrelativisme. Postmodernismen satte fokus på problemene Modernismen førte med seg, men har ikke vært like flink til å finne løsninger og handle. Dagens Norge er stort sett en blanding av Tradisjonelle, Moderne og Postmoderne verdier.

Graves gjorde også en annen interessant oppdagelse: hvert individ synes å gå gjennom omtrent de samme utviklingstrinnene. Det synes som om den kulturelle utvikling har preget inn mønstre i vårt Kosmos som hvert individ repeterer i sin psykologiske utvikling. Og siden alle spedbarn starter sin utvikling på det laveste trinn, vil et samfunn alltid være sammensatt av individer som representerer alle kulturtrinn.

Figur 2. Ulike stadier i historisk kulturell utvikling.

Norden med sitt sosialdemokrati er nok det stedet i verden med sterkest innslag av postmodernisme. Det er derfor naturlig å tenke seg at det er her at et nytt kulturtrinn først vil se dagens lys. Vi bør derfor ha som målsetting å etablere et nytt kultturtrinn i Norge i løpet av de neste 100 år. Her må det altså skje en utvikling på fellesskapets innside, vår intersubjektive tilværelse (Nedre venstre dimensjon i Figur 1). Hvis vi lykkes vil det i så fall være første gang i historien at vi bevisst tar tak i vår egen utvikling for å nå et nytt kulturtrinn.

For å få dette til må vi for alvor begynne å forstå det subjektive. Hvilke faktorer er gunstige og bidrar til psykologisk vekst? Slik Descartes la grunnlaget for Modernismen med sin objektivvisering av den ytre verden, kan vi nå starte en ny opplysningstid hvor fokus er vår indre verden. Utvikling i en kultur eller et individ skjer gjerne når problemene skapt på et utviklingstrinn blir så store at de bare kan løses ved å ta steget til et nytt verdenssyn, et nytt tankesett. Faser med problemer og utfordringer gir muligheter for vekst.

Et slikt 100årsmål vil endre våre tanker om hvilke individer et samfunn ønsker seg. I dag er det vel ansvarfulle konsumenter? I framtiden må målsettingen være livslang utvikling og et ønske om å få ut hver enkelts potensial. Psykologisk utvikling vil være et mål i seg selv. Og da vil det ikke være ønskelig å sløve ned befolkningen med underholdning og trivialiteter. Alle starter sin utvikling når de blir født, og man utvikler seg tildels i ulikt tempo. Og i voksen alder, når skole og utdanning er fullført, finnes det lite incentiver fra samfunnets side for at man skal fortsette å utvikle seg. Alle har selvfølgelig rett til å være den de er, men det er viktig å kartlegge hva som er gunstig for at mennesker, og dermed en kultur, skal utvikle seg.

I framtiden vil livslang læring og utvikling være helt sentralt, og samfunnet må legge til rette for dette. Men hvorfor er utvikling et mål i seg selv? Fordi når problemer tårner seg opp i en kultur med et bestemt verdenssyn og tankesett så kan de best løses ved indre utvikling. Å løse problemer med det samme tankesett og perspektiv som skape dem er ikke lett. Befolkningseksplosjonen, vår avhengighet av olje og de klimaproblemene det fører med seg kan bare løses ved å ta det neste steget i kulturell utvikling. Hvis vi ikke tar dette skrittet i Norge, hvem skal da gjøre det?